Åpen kalkmark, en eksotisk naturtype med mange sjeldne og truede arter

Skrevet av: Sigve Reiso 3 år, 9 måneder siden

BioFokus har de siste 3 årene utført en rekke målrettede kartlegginger av åpen kalkmark i fylkene Buskerud, Vestfold, Telemark, Oppland og Hedmark. Resultatene viser at naturtypen er av nokså liten betydning arealmessig, men utgjør allikevel viktige «hot-spot miljø» for en rekke sjeldne og spesialiserte arter som ikke finnes andre steder i norsk natur. Nærmest som små enklaver av Sentral-Europeisk natur klamrer de seg fast til de aller varmeste kvadratmeterne vi har her oppe i vårt kalde nord og gir oss en smak av Alpene og mer kontinentale områder lenger sørøst i Europa.

På oppdrag for Fylkesmennene i fylkene Buskerud, Vestfold, Telemark, Oppland og Hedmark har BioFokus målrettet kartlagt åpen kalkmark i de respektive fylkene de siste 3 årene. Totalt 161 naturtypelokaliteter med åpen kalkmark har blitt avgrenset gjennom registreringene i 2012-2014. Totalarealet dekker 577 daa, der snittet pr lokalitet ligger på 3,6 daa. Kun 12 naturtyper dekker sammenhengende mer en 10 daa, inkludert et par lokaliteter fra Telemark på over 30 daa som trekker snittet betydelig opp. Slike store lokaliteter er meget sjeldent og disse to i Grenland er nokså unike. Ser man bort fra de 12 største lokalitetene er snittet på 2,5 daa. Av de 161 lokalitetene har 98 blitt vurdert til høyeste verdi svært viktig (A-verdi), 52 til verdi viktig (B-verdi) og 11 til lokal verdi (C-verdi).

Åpen kalkmark i Oslofeltet finner vi på eksponerte og varme lokaliteter beliggende på bergarter av kambrosilurisk opprinnelse med høyt kalkinnhold. Typen karakteriseres av en lavvokst og gjerne fragmentert og usammenhengende vegetasjon, oppbrutt av nakent berg og små skrenter, gjerne også med et begrenset busk- og tresjikt. Typisk for lokalitetene er et høyt innslag av varmekjære, kalkkrevende og tørketålende arter.

De spesielle geologiske og klimatiske forholdene fører til at flora og fauna tilknyttet åpen kalkmark er karakterisert av en rekke arter som har sin hovedutbredelse andre steder i Europa. Mest fremtredende, spesielt i indre Oslofjord og i Tyrifjordområdet, er et element av varmekjære sørøstlige arter som i Europeisk sammenheng har sine nordvestlige utposter i Oslofeltet. Flere er mest sannsynlig varmetidsrelikter, det vil si at de nåværende bestandene er rester etter en videre utbredelse i en historisk varmere tidsperiode. Typisk er også reliktpregede forekomster av alpine arter, samt innslag av enkelte mer kulturbetingede arter sammen med en rekke mer vidt utbredte kalkkrevende arter.

Artsmangfold

Vi har rapportert rundt 1500 artsfunn til Artskart gjennom prosjektet, av disse er 251 rapporterte funn av rødlistearter. Hele 54 forskjellige rødlistearter er påvist innenfor naturtypelokalitetene, der de aller fleste er påvist under feltarbeidet. Kun enkelte gamle funn er inkludert der de med stor sannsynlighet fremdeles finnes på lokaliteten. Under kartleggingene har det vært et spesielt fokus på karplanter, lav og moser. Sopp er mer sesongbetont og mer tilfeldig fanget opp, insekter er ikke spesielt ettersøkt. Karplanter er i datasettet representert med 20 rødlistearter, lav med 23 rødlistearter, moser med 7 rødlistearter, sopp med 4 rødlistearter og insekter/virvelløse dyr med 6 rødlistearter. Mange av de registrerte artene er i høy rødlistekategori, der 7 er i kategorien kritisk truet (CR), 12 i direkte truet (EN) og hele 21 i sårbar (VU).

Mangfoldet av habitatspesifikke karplanter i de undersøkte fylkene virker generelt noe fattigere sammenlignet med åpen kalkmark i indre Oslofjord (Oslo og Akershus). Foruten et gammelt funn av knollmjødurt Filipendula vulgaris (NT) fra Krogshavn i Bamble, er ikke rødlistede arter typiske for Indre Oslofjord som smaltimotei Phleum phleoides (EN), aksveronika Veronica spicata (EN), hvitmure Drymocallis rupestris (CR), knollmjødurt Filipendula vulgaris (NT) og oslosildre Saxifraga osloënsis (NT) påvist i de undersøkte områdene med åpen kalkmark. Dette har mest sannsynlig sammenheng med naturlige utbredelsesmønstre og ikke den generelle habitatkvaliteten på lokalitetene. Utbredte rødlistearter av karplanter på åpen kalkmark i de undersøkte fylkene var først og fremst nikkesmelle (NT) og stjernetistel (NT). Tusengylden Centaurium littorale (EN), barlind Taxus baccata (VU), liguster Ligustrum vulgare (NT) og fagerrogn Sorbus meinichii (NT) er først og fremst knyttet til kysten av Vestfold og dels Telemark, imens grenmarasal Sorbus subpinnata (NT) og hvitrot Laserpitium latifolium (VU) er spesialiteter for Telemark.

Mangfoldet av kalkkrevende lav og moser virker derimot velutviklet på åpen kalkmark i de fem fylkene. Som antatt er det påvist flere sjeldne arter i de mer kontinentale områdene i de indre fylkene enn i de mer oseaniske områdene i Telemark og Vestfold.

Grenlandsområdet skiller seg for eksempel ut med enkelte sørlige og mer oseaniske arter som kystgaffel Cladonia subrangiformis (VU) og Caloplaca flavescens (EN). Disse er ikke registrert på åpen kalkmark lenger nord i Oslofeltet. Lav som Anema nummularium (EN), Squamarina cartilaginea (VU), vifteglye Collema multipartitum (VU), Thyrea confusa (VU) og Toninia candida (VU), samt mosen småklokkemose Encalypta vulgaris (VU) ble funnet på flere lokaliteter i alle tre fylkene og virker som gode karakterarter for åpen kalkmark i hele regionen.

Av spesielt interessante funn kan nevnes nye lokaliteter for de svært sjeldne lavene Squamarina gypsacea (CR) og Toninia philippea (CR), leirglye Collema limosum (CR) i Tyrifjordsområdet. Sistnevnte ble også påvist på Killingholmen i Sandebukta i Vestfold. Squamarina gypsacea er et godt eksempel på en varmekjær «søreuropeer» som har sin nordgrense i åpen kalkmark i Oslofeltet (Buskerud og Telemark). Foruten noen få lokaliteter sørøst i Sverige finnes den den i fjelltraktene i Sør- og Sentral-Europa (Fröberg 1999).

Verdt å trekke frem er også mange rike forekomster av stjertmose Pterygoneurum ovatum (EN) i Tyrifjordsområdet fra 2013, flere blant de rikeste vi kjenner til av arten i Norge. Hole kommune peker seg ut som et klart kjerneområde for denne arten i Norge. Selv om arten har spredte forkomster andre steder i sør-øst Norge, er det antatt at minst 90 % av kjente norske individene av denne arten er funnet i Hole kommune. Kartlegging sent på høsten eller tidlig på våren ville med stor sannsynlighet avdekket flere rødlistede moser, siden mange av de sjeldne artene i dette miljøet er kortlevde og dermed visner ned utover våren-sommeren.

Selv om invertebrater ikke er spesielt kartlagt i prosjektet så er det på mange av lokalitetene god potensial for et rikt og til dels truet mangfold av bl.a. sommerfugler, snegler og biller knyttet til varme, urterike kalkbergsmiljøer.

Tilstand og skjøtsel

Tilstanden på lokalitetene i de fem fylkene er varierende. Gjengroing er et generelt problem i alle fylkene, vanligvis i form av tett oppslag av ask, furu, einer eller rosekratt på grunnlendt kalkmark som tidligere har vært åpne-halvåpne i lang tid. Også økt skyggeeffekt ved gjengroing av nærliggende areal er påvist flere steder. Skrentlokalitetene i skogsterreng virker på en annen side mer stabile og lite avhengig av skjøtsel. Her er hogst med påfølgende tilplanting av tette granbestand som gir økt skyggeeffekt trolig største trussel.

Fremmede arter er først og fremst et problem på lokaliteter i umiddelbar nærhet til hytter, parkanlegg og boliger. Fremmede arter ble hyppigst notert i bolignære områder i Grenlandsområdet, stedvis også nær hyttebebyggelse i Sandebukta (Vestfold), langs Randsfjorden (Oppland), ved Domkirkeodden i Hamar (Hedmark) og på enkelte areal i Tyrifjordsområdet. Sterk menneskelig tråkkslitasje forekommer på enkelte lokaliteter i mye brukte strandareal, og er for eksempel påvist i Grenland (Telemark), Sandebukta (Vestfold), ved Hamar sentrum (Hedmark) og langs Steinsfjorden (Buskerud).

Det er vanskelig å fastslå hva som er årsakene til økt gjengroing, trolig er det flere årsaker som spiller sammen. Opphør av kulturpåvirkning siste 50-100 år, da først og fremst beite, virker å være den viktigste årsaken på mange av lokalitetene. Det er kun påvist aktivt beite i noen få lokaliteter, hhv på Geiterøya i Larvik og en sør for Borgenvika i Hole. Her var gjengroing følgelig et lite problem, men beitepåvirkningen førte på en annen side til mer grassdominans og en mer utarmet urteflora. Spesielt var dette synlig på Geiterøya der villsau beiter hele året. Villsauene beiter også hardt i vanskelig og bratt terreng. Ved Borgenvika i Hole går storfe på sommerbeite. Her var vegetasjonen mindre nedbeitet og karplantefloraen rikere, samtidig som bratte areal var lite eller helt upåvirket av beite, noe som ga en større variasjon i vegetasjonen enn på Geiterøya. På begge lokalitetene ga beitet et mer åpent preg enn om lokalitetene hadde vært urørt, noe som økte potensielt areal for varme- og lyskrevende arter av lav og mose på disse lokalitetene. Den nedbeitede vegetasjonen kan også være positivt for arter av beitemarksopp og for kulturbetingede kalk- og varmekjære insekter. Begge lokalitetene fremstår som viktige supplement til majoriteten av uhevdede områder og utgjør viktige referanseområder.

Trolig vil skjøtsel i form av kratt- og trerydding med noen års mellomrom være tilstrekkelig for å opprettholde kvalitetene på de aller fleste lokalitetene. Skjøtselseffekten av beitedyr på nye lokaliteter kan være vanskelig å forutse og kan i verste fall virke mot sin hensikt. Bruk av beitedyr kan også være utfordrende på mange av de avgrensede områdene, som er små og i befolkningstette områder. Kontrollert manuell skjøtsel er derfor trolig sikreste tiltak, både ved bekjemping av fremmede arter og ved fjerning av typiske gjengroingsarter. Ekstensivt beite av f.eks lette raser av storfe (eller andre tradisjonelle beitedyr i området) kan vurderes på noen utvalgte lokaliteter. Disse lokalitetene bør være en del av et større beiteareal og kan gjerne være topografisk varierte for å minimere tråkkslitasje, gjødselseffekter og uønsket hard nedbeiting. Innføring av beite må uansett overvåkes nøye for å sikre ønsket effekt. Trolig må også beite i mange tilfeller suppleres med manuell rydding av krattoppslag.

Uansett er det viktig at skjøtselen skjer i tett samarbeid med kompetent fagpersonell med relevant biologisk kompetanse. Spesielt kan bekjemping av fremmede arter kreve kunnskap, både i forhold til å identifisere artene og i forhold til aktuelle bekjempelsesmetoder. Ved rydding av kratt og ungskog kan det også kreves en viss artskompetanse, for å kunne spare enkelte arter og fjerne andre. Det er f.eks viktig å spare rødlistede arter og typiske busker for åpen kalkmark, mens løvkratt og enkelte svært vanlige arter i større grad bør ryddes vekk.

Oppsummert viser resultatene at den åpne kalkmarka i de registrerte kommunene er av nokså liten betydning arealmessig, men utgjør allikevel viktige «hot-spots» for en rekke rødlistede arter. Forvaltningsmessig er generell gjengroing og invasjon av fremmede arter den største utfordringen for fremtiden.

 

Kilder

Fröberg, L.1999. Squamarina gypsacea Artfaktablad. ArtDatabanken, SLU 2010-01-19

Reiso, S., Abel K, Hofton, T.H, Høitomt, T og Olberg, S. 2011. Åpen grunnlendt kalkmark i Oslofeltet. Innspill til faggrunnlag for handlingsplan. BioFokus-rapport 2011-44

Reiso S. og Høitomt T. 2013. Kartlegging av åpen kalkmark i Ringsaker, Hedmark. BioFokus-rapport 2013-5. ISBN 978-82-8209-261-6. Stiftelsen BioFokus. Oslo

Reiso, S., Thylén, A. og Hofton T. H. 2013. Kartlegging av åpen kalkmark i Telemark, Buskerud og Vestfold 2012. BioFokus-rapport 2013-13. ISBN 978-82-8209-271-5. Stiftelsen BioFokus. Oslo

Reiso, S., Høitomt, T. og Thylen, A. 2014. Kartlegging av åpen kalkmark i Buskerud, Vestfold, Telemark, Oppland og Hedmark 2013. BioFokus-rapport 2014-8. ISBN 978-82-8209-341-5. Stiftelsen BioFokus. Oslo

Reiso, S. og Høitomt, T. 2015. Kartlegging av åpen kalkmark i Hole og Ringerike kommuner, Buskerud 2014. BioFokus-rapport 2015-6. ISBN 978-82-8209-416-0. Stiftelsen BioFokus. Oslo

Abonner på nyhetssaker:

eller

Siste saker

Arkiv

2018
2017
2016
2015
2014
2013
2012

Kategorier

Tagger

Skribenter

Nyhetsstrømmer

RSS / Atom