Første helga i det nye året (2006) kom funnet for en dag. På en liten dagstur i de bratte sørvestvendte liene under Fånefjell i Bygland ble et lite fruktlegeme av nordlig aniskjuke avslørt ved nærmest en tilfeldighet. Funnet er det sydligste som er gjort av arten i Norge noensinne, og representerer samtidig det sydligste nåværende kjente voksested i Europa.

Nordlig aniskjuke er en substratspesialist og er på grunn av dens kontinentale utbredelsesmønster tidligere blitt benevnt ”taiga-art” (Ryvarden, L. 1993), altså en art med hovedutbredelse i taigaen. Arten har en sirkumpolar utbredelse og forekomstene i Norge representerer for Eurasia en vestlig utpost av artens utbredelse. For grundigere diskusjon rundt artens utbredelse og forekomst i Norge henvises til Ryvarden, L. (1993) og Røsok & Heggland (2004).

Arten er rødlistet som direkte truet (E) i Norge og må betegnes som svært sjelden. Arten ble beskrevet fra Norge første gang i 1826 av Sommerfelt. Neste funn av arten ble gjort i 1883, og deretter tok det ytterligere 108 år før arten atter ble dokumentert innenfor landets grenser (se: Ryvarden, L. 1993; Røsok & Heggland 2004). Biologer, hovedsakelig tilknyttet Siste Sjanse, har senere gjort omfattende inventeringer av naturskog i store deler av landet, noe som har styrket kunnskapen om artens virkelige utbredelse og frekvens kraftig. I løpet av de siste 14 årene er nordlig aniskjuke funnet på rundt regnet 30 lokaliteter. Interessant er det at arten nå er funnet både på Vestlandet (i Eikesdalen, finnere J. B. Jordal og G. Gaarder), flere ganger i Telemark og to ganger i Setesdal (Aust-Agder). Fra å være en antatt klassisk ”taiga-art” kjenner vi nå flere funn i boreonemoral vegetasjonssone, og funnet i Bygland representerer et sjeldent funn i klart oseanisk vegetasjonsseksjon! Forekomstene har alltid vært svært sparsomme, bare unntaksvis er mer enn ett fruktlegeme påvist per lokalitet.  

Lokaliteten i Bygland ligger som nevnt i en bratt sørvestvendt li, om lag 460 m.o.h. Naturgrunnlaget varierer ganske mye over korte avstander noe som gir utslag i stor variasjon i vegetasjonstyper og artssamfunn. Lokaliteten for nordlig aniskjuke er en stabil, noe mindre bratt, blokkmark. Lokaliteten er løvrik, gran spiller en underordnet rolle og  furu opptrer kun utenfor blokkmarken. De viktigste treslagene på lokaliteten er lind og osp. For øvrig er det en del bjørk, spisslønn, rogn, gran og selje. Selv om mange av løvtrærne på lokaliteten er forholdsvis gamle er det lite dødt virke (læger). Skogbruksdrift har derfor trolig foregått på lokaliteten for en stund tilbake, akkurat som i barskogen rundt. Lokaliteten må til tross for en del påvirkning fra gammel av betegnes som en viktig nøkkelbiotop i skog.

Bare ett lite fruktlegeme av nordlig aniskjuke ble påvist. Den fruktifiserte på en høystammet levende selje som ikke hadde synlige skader som toppbrekk eller rifter i barken. Vertstreet var middels storvokst, omtrent 30 cm i diameter ved brysthøyde. Fruktlegemet var ca 5×5 cm, to eller tre år gammelt og med porelag fra sist vekstsesong.

Selje opptrer spredt til ganske hyppig gjennom hele lia, men er i frekvens alltid underordnet andre løvtrær. På grunn av mye vanskelig framkommelig topografi er det sannsynlig at området har kontinuitet i gammel selje. En observasjon fra turen er at eldre seljer nesten uten unntak var infisert av seljekjuke Phellinus conchatus. Anslagsvis 30 seljer ble sett med arten. Verdt å merke er at selja med nordlig aniskjuke manglet fruktkropper av seljekjuke.

Til slutt kan jeg nevne at kjuka ble oppdaget da undertegnete var på vei ut av lokaliteten etter å ha samlet knappenålslaver fra de store lindetrærne. Et raskt blikk over skulderen avslørte kjukas subtile tilstedeværelse. Etter et par lange byks, og med nesa strategisk plassert, var faktum konstatert. Det luktet som aniskjuke, det så ut som aniskjuke og det var bare å ta fram kniv og pose, men først kamera selvfølgelig. Kjuka fikk sine hyfestrenger skåret av, men som sopper flest vokser den ut igjen. Fruktkroppen blir for fremtiden å finne i soppherbariet ved naturhistorisk museum på Tøyen i Oslo. Der vil den ha selskap av 30 artsfrender, men belegget fra Bygland vil være den med sydligst hjemstedsadresse.     

Litteratur:

• Ryvarden, L. 1993. Nordlig aniskjuke (Haploporus odorus) og lappkjuke (Amylocystis lapponica), to taiga-arter i Norge. Blyttia 51: 145-149.
• Røsok, Ø. & Heggland, A. 2004. Nordlig aniskjuke (Haploporus odorus),
  en truet art i Norge. Blekksoppen 94: 32-45.

Nordlig aniskjuke fra lokalitet i Tinn. Foto: Sigve Reiso


Lokalitetsbilde med arten på selje. Foto: Jon Klepsland




Utbredelse av Nordlig aniskjuke i Norge

Klikk på bildene for
større utgave.