Svikter sitt miljøansvar

Aldri har flere arter vært truet. Regjeringens mål om å stanse tap av biologisk mangfold før 2010 er ambisiøst, men bremses av Landbruksdepartementet.
Terje Blindheim og Øystein Røsok i BioFokus har skrevet debattinnlegg i Aftenposten om nettopp dette temaet:

Det brenner i "livets bibliotek", også i Norge. Den nye rødlisten viser at 3785 arter løper en risiko for å dø ut i Norge i relativt nær fremtid. Vi har imidlertid hatt nok kunnskap til å vurdere bare 18 500 av i alt ca. 60 000 norske arter, og står i fare for å miste enkelte før de er oppdaget.

En hovedkonklusjon i Stortingsmelding nr. 42 (2000-2001) er at det i Norge er behov for et nytt forvaltningssystem som innebærer at områder med stor verdi for biologisk mangfold skal identifiseres. Dette skal utgjøre et viktig faktagrunnlag for sentral, regional og lokal forvaltning.

Kunnskapen om hvor rødlisteartene befinner seg, er svært mangelfull fordi de fleste dataene er gamle og har en lite presis stedfesting. Riksrevisjonen kritiserer myndighetenes arbeid med kartlegging av biologisk mangfold, og konkluderer med at myndighetenes arbeid er så langt preget av manglende evne til å omsette høye miljøambisjoner til konkrete tiltak.

For en regjering som har til hensikt å oppfylle et mål om å stanse tap av biologisk mangfold innen 2010, er det ingen tid å miste. Det kreves en betydelig økning på de neste årenes statsbudsjett, øremerket til kartlegging, for å komme i nærheten av et kunnskapsgrunnlag som kan gi håp om å oppfylle 2010-målet.

Mangelfullt tiltak
Nær 1500 arter på rødlisten er negativt påvirket av skogbruk. I tillegg finnes flere av de truede vegetasjonstypene og nasjonalt viktigste naturtypene innenfor skogsnatur. Det er derfor av avgjørende betydning hvordan Landbruks- og matdepartementet ivaretar sitt sektoransvar for miljø.

Det eneste konkrete tiltaket departementet har iverksatt for å registrere biologisk mangfold i skog, er skogbruksplanlegginger med miljøregistreringer i skog. Dette er en metodikk for kartlegging av kvaliteter verdifulle for truede arter, men uten artsregistrering. Dokumentasjon av områdenes tilstand er begrenset. Metodikken baserer seg på at skogbruksnæringens planselskaper gjennomfører og kvalitetssikrer registreringene. Det settes ingen krav til at registrantene skal ha kompetanse på truede arter.


Dekker 60% av utgiftene
Det offentlige foretar ingen kontroll av den faglige kvaliteten av dataene, men departementet mener at kvalitetssikringen ligger i at metoden er forskningsmessig utviklet. Under forutsetning av at departementets metode benyttes, dekker departementet ca. 60% av utgiftene til registreringer. Dermed utelukkes i praksis metoder som inkluderer registrering av truede arter. Så lenge det er Landbruks- og matdepartementet som har sektoransvaret, spiller det liten rolle at Miljøverndepartementet har vært kritisk til at metoder som bedre kartlegger truede arter i skog utelukkes.

Når mer enn 25% av den produktive skogen i Norge er kartlagt, har departementets metodikk generert svært lite ny kunnskap om hvor det er truede arter. Metodikken oppfyller heller ikke kriteriene for at områder skal kunne verdisettes etter Direktoratet for naturforvaltning sin metodikk for kartlegging av nasjonalt viktige naturtyper.

Vil ikke vite
Denne maktdemonstrasjonen viser at departementet foretrekker at næringen selv skal vurdere hva som er biologisk verdifulle områder i skog. Men er det mer bekvemt ikke å vite om viktige naturverdier og truede arter? Det er mer problematisk for en skogeier å hugge skog der truede arter er registrert, enn om slike registreringer ikke foreligger. Landbruks- og matdepartementet gir skogeieren retten til å velge ut områder til biologisk mangfold. Men utvelgelsesprosessene er ikke etterprøvbare eller åpne for forvaltningsmyndigheter. Dette fører til at økonomiske interesser kan overstyre faglige vurderinger, og ved flere tilfeller er skog med truede arter blitt hugd.

Dersom et departement med så stort sektoransvar som Landbruksdepartementet har, tillates å nedprioritere miljøhensyn, kan 2010-målet bare bli en utopi. Kanskje er tiden moden for å gi Miljøverndepartementet en overordnet styringsmyndighet for at Norge skal ha mulighet til å nå internasjonale miljømål?

Av Terje Blindheim, daglig leder, cand.scient. i biologi og Øystein Røsok, dr.scient. i biologi, begge BioFokus
(Først publisert: 05.01.07 | Oppdatert: 04.01.07 kl. 20:04)

Se stykket i Aftenposten her.