Slår et slag for slåttemarka!
av Jenny Fossum Grønn

En helg i midten av august samles en dugnadsgjeng på en fjellgård i Tinn i Telemark for å berge det urterike fjellhøyet i hus. Med nyslipte ljåer er gjengen klar for å gå til verks på gamlemåten. For noen er dette første gang, andre er allerede bitt av basillen og gleder seg til på nytt å svinge ljåen og kjenne det i ryggen. Et norsk kulturlandskap i kraftig endring er i ferd med å vekke interessen for og bevisstheten rundt verdien av gamle slåttemarker og slåttemetoder, av dyr på beite og av småskala landbruk.

Gamle slåttekunster
I kanten av en blomstereng, øverst i en fjellbygd, en lørdag morgen i midten av august, følger en samling morgentrøtte – og samtidig interesserte og imponerte - blikk en gråskjegget kar som får ljåen til å danse og gresset til å legge seg på en snorrett linje nedenfor seg. ”Det som gir uttelling i en slåttekonkurranse, er en fin og jevn skåre på oversida, at gresset blir liggende i en rett kant på nedsida, at det blir slått jevnt og ikke står igjen stort – og at du kan utføre jobben så raskt som mulig”. Når Gaute Midtbøen, tidligere norgesmester i ljåslått, beveger ljåen og bena i jevn takt bortover enga, er det som om det synger i gresset. Svosj…svosj…svosj. Så enkelt, så naturlig, så betagende. Likevel er ikke lenger det å kunne håndtere en ljå noen selvsagt kunnskap, selv ikke for de som har forlokkende blomsterenger like utenfor husveggen. Derfor står både tradisjonen med ljåslått og blomsterengene i fare for å gå over i historien.

Hvor er alle blomsterengene hen?
For de to tingene hører nøye sammen. I det moderne, traktordrevne landbruket, der kunstgjødselen sørger for høyproduktivt og næringsrikt gress, er det ikke plass for det tradisjonelle artsmangfoldet som blomsterengene representerer. Fargerike blomsterenger med summende insekter og flagrende sommerfugler, som er noen av kjennetegnene på en god, gammel slåttemark, er fordrevet til fordel for ensartede åkre med hurtigvoksende, grønt gress, eller de er grodd til da det ikke lenger er bruk for dem og de ikke holdes i hevd. Man slår der man kommer til med traktor, og resten får stå uten skjøtsel. Det finnes kun rester igjen av den gamle blomsterprakten, og de ligger som små, spredte perler i landskapet.

Ny giv for kulturlandskapet
Men det er mulig å gjøre noe for å redde disse perlene, eller i det minste forsøke å tilbakeføre noe av artsrikdommen i de gamle engene, gjennom ulike tiltak. På fjellgården der den energiske gjengen er samlet denne augusthelgen, har det ikke vært aktiv drift på flere tiår. På 80- og 90-tallet ble jordene kun sporadisk slått og beitet. De siste fem årene er det imidlertid blitt arbeidet med å få tilbake det tidligere kulturlandskapet ved at det blant annet er blitt ryddet i gamle, gjengrodde beitehager og ulike dyreslag er blitt sluppet på beite. En annen viktig del av dette arbeidet er naturligvis gjenopptakelse av slåtten.

Slåttedugnad og sosialt samvær
Den dyktige og erfarne slåttekaren Gaute er derfor innhentet denne dagen til den lille plassen øverst i Tessungdalen i Tinn kommune, for å inspirere og instruere en gjeng med entusiaster som har sagt seg villige til å vie helgen til gamle, tradisjonsbundne slåttemetoder. Gaute bor selv lenger ned i den samme fjellbygda, og han kjenner historien til de ulike gårdene ut og inn. Etter en spennende introduksjon om smedtradisjonen og den store produksjonen av ljåer nettopp på denne plassen, er den rette stemningen satt for deltakerne til selv å ta ljåen fatt. Nysgjerrige geiter og hester følger nøye med fra andre siden av gjerdet og gjør seg muligens noen tanker om hvor dette bærer av sted. Eller gleder de seg bare til vinterens fråtsing i smaksrikt fjellhøy?

Det er kanskje ikke alle i dugnadsgjengen som finner fram til den samme sangen og den gode rytmen de like før har vært vitne til, og det er vel milelangt igjen til å oppfylle noen av kriteriene for pallplassering i noe ljåmesterskap. Men den gode latteren sitter i hvert fall løst når man blir utfordret innen noe man raskt innser krever lang øvelse og håndlag. Likevel – gresset bukker til slutt under også for amatører med ljå, og med en munter gjeng av barn og voksne som følger på med river og vending av det velduftende gresset, er det, med litt sjelden sol i kombinasjon med velvillig vind, ingen sak å bakketørke og få høyet i hus.

Truet naturtype
Vår slåtteinspirator Gaute er en kulturbærer. Han driver selv moderne landbruk, men han brenner for å formidle kunnskap om de gamle håndverkstradisjonene, redskapene, driftsmåtene og historiene. Men selv om ljåslått og blomsterenger dreier seg mye om kulturhistorie og romantiske minner om svunne tider, har det samtidig en biologisk svært viktig verdi. Det er et unikt biologisk mangfold knyttet til de gamle slåttemarkene. Dette artsmangfoldet, som dreier seg både om plante- og dyrearter, har vært en sentral del av det norske kulturlandskapet i århundrer, og det forsvinner når slåttemarkene forsvinner. De representerer en truet naturtype, og derfor kom det også i utgangen av 2009 en egen handlingsplan for å ivareta denne naturtypen. Ved å slå et slag for slåttemarka, kjennes det som om man er med på å ivareta en norsk tradisjon både av kulturhistorisk og biologisk nytteverdi.

Blåklokka trives i gamle slåtteenger.

Gaute Midtbøen instruerer byfolket i ljåslått.

Kim og Johan begynner å få dreisen på det.

Mangfoldet av insekter er høyt i gamle og velhevdede slåtteenger.

Sondre Olsen begynner å bli dreven med stuttljåen.

Å vende høyet er en viktig jobb når det bakketørkes.

Alle fotos: Sigve Reiso