Jordloppen Psylliodes brisouti (CR) påvist i Telemark

Skrevet av: Stefan Olberg 2 måneder, 2 uker siden

BioFokus har sett litt nærmere på artsmangfoldet i de kalkrike, varme liene som strekker seg opp på nordsiden av Bandak i Tokke og Kviteseid. I den forbindelse ble det satt ut en del insektfeller, samt at det ble samlet inn insekter med slaghåving i vegetasjonen på noen lokaliteter. Det innsamlede materialet har gitt mange interessante funn så langt, men i denne omgang er det bare én art som blir omtalt; den kritisk truede jordloppen Psylliodes brisouti.

Jordlopper er ikke lopper, men utgjør en stor gruppe med små bladbiller utstyrt med bolelår på bakbeina og en evne til å hoppe mer enn 100 ganger lengre enn deres egen kroppslengde. Av de 88 norske jordloppene er det flere truede arter og til og med tre arter som regnes som utdødd i Norge. Den kritisk truede jordloppen Psylliodes brisouti Bedel, 1898 er i Norge kun kjent fra den rike og ekstremt tørre rasmarksengen ved Stordalsberget, noe øst for Vinstra i Gudbrandsdalen. Denne tørrengen ligger innenfor et areal som nylig er lagt ut for frivillig vern, og som vil utgjøre en utvidelse av det eksisterende naturreservatet Solbrålia, beliggende litt lengre øst. Til tross for antatt vern og et påvist mangfold av rødlistearter som knapt er påvist noe annet sted i Norge, så ser engarealet ved Stordalsberget ut til å tape seg litt i verdi for hvert år som går, og for hver meter skogen og krattvegetasjonen i nedkant av engen vokser seg nærmere og høyere. Manglende beitetrykk og annen slitasje i tørrengen og i den omkringliggende tørre og delvis åpne skogen med tørrengkvaliteter, gjør antagelig ikke saken noe bedre for alle de påviste artene som trenger åpne, varme arealer med mange kravstore og konkurransesvake urter. Psylliodes brisouti er en typisk varmerelikt som klamrer seg fast i denne tørre og varme dalen, langt unna sine nærmeste svenske naboer i Västmanland. På tross av imponerende hoppeegenskaper, så har arten et noe dårlig spredningspotensial. Det er nemlig slik at hannene mangler vinger, og det samme gjør en god del av hunnene. I Norge ser det ut som arten er knyttet til tårnurt, en vanlig, men ofte spredt, forekommende art på tørre og kalkrike enger og rasmarker. Men også berggull kan antagelig fungere som vertsplante, ettersom P. brisouti er funnet på berggull i Sverige. De 2-3 mm lange billene overvintrer som voksne biller; parer seg antagelig på våren og legger egg på vertsplanten for så å dø. Larvene lever på vertsplantens røtter, og den nye generasjonen med voksne biller klekker et stykke ut på sommeren. De voksne billene gnager små runde hull i bladene på vertsplanten, noe som kan avsløre dens tilstedeværelse. 

Ettersom P. brisouti er svært lik den vanlig forekommende slektningen P. napi, så kan artsbestemmelsen være problematisk. Men, har man en hann så skal det likevel være greit å komme til riktig art. Hanner av brisouti mangler som nevnt flygevinger, noe napi-hannene har. I tillegg er det relativt store forskjeller i utseendet på de to artenes penis. Langvingede hunner er derimot svært vanskelig å artsbestemme, og det er nødvendig med referansemateriale eller en bekreftelse fra noen med kjennskap til arten for en sikker bestemmelse.

I en malaisefelle plassert i en tresatt rasmark et stykke øst for Lardal, ble det høsten 2015 fanget en hann av Psylliodes brisouti. Ved gjennomgang av materialet samlet inn med slaghåv, ble det påvist en hunn samlet inn ved Dalen og en hunn fanget vest for Lardal. Den ene hunnen var langvinget, men dens andre karakterer tilsier at også dette eksemplaret med all sannsynlighet er en P. brisouti. De sommervarme, rike og tørre arealene ved Bandak og flere andre steder i Telemark er gjerne vanskelig tilgjengelig og alt for lite undersøkt, og disse områdene skjuler sannsynligvis mange kravstore og høyt rødlistede insektarter.

Abonner på nyhetssaker:

eller

Siste saker

Arkiv

2017
2016
2015
2014
2013
2012

Kategorier

Tagger

Skribenter

Nyhetsstrømmer

RSS / Atom