Biofokus kartlegger norsk natur
Vi samler og formidler informasjon om biologisk mangfold
Tjenester
Publikasjoner
NARIN Skogdatabasen
Siste nyheter
«Kelokorkje» – en ny lavart for Europa!
«Kelokorkje» - en ny lavart for Europa. Biofokus har de siste årene hatt et økende fokus på lav og moser på død ved av furu, såkalte kelo-gadd eller kelo-læger. Fokuset har både vært internt i...
Kartlegging av slåttemark på utvalgte husmannsplasser i Nordre og Søndre Land kommuner
På oppdrag for Nordre Land og Søndre Land kommuner har Stiftelsen Biofokus gjennomført en kartlegging av slåttemark knyttet til gamle husmannsplasser i kommunene. Det ble valgt ut fem...
Lær deg 90 arter som signaliserer skog med høy naturverdi
SISTE FRA SOSIALE MEDIER
«Kelokorkje» - en ny lavart for Europa.
Biofokus har de siste årene hatt et økende fokus på lav og moser på død ved av furu, såkalte kelo-gadd eller kelo-læger. Fokuset har både vært internt i stiftelsen og i samarbeid med andre institusjoner. Kelo-fokuset har høstet mange spennende oppdagelser, sist i rekken er funn av lavarten «kelokorkje» - Ochrolechia pseudopallescens, ny for Europa. Funnet er nylig publisert i tidsskriftet Graphis Scripta (publikasjonen kan leses via link nederst).
Skogens sølv
Et furutre kan bli opptil 800 år her i landet. Etter trærne er døde kan de bli stående i enda noen hundre år som sølvgrå, barkløse stammer, før de omsider faller og kan bli liggende i flere århundrer. Syklusen fra en furu spirer til den igjen har blitt til jord kan dermed ta godt over tusen år. For å sette dette i et historisk perspektiv, kan altså en art som er avhengig av godt nedbrutt, død ved av furu, i dag være avhengig av trær som spirte tilbake i vikingtiden. Denne lange omløpstiden, kombinert med hard historisk utnyttelse, gjør at gammel furuskog med død ved i dag er sjeldent i hele Skandinavia og nærmest borte fra skogene videre sørover i Europa. Her i landet treffer man oftest på rester av gamle kelo-elementer på uproduktiv skogmark (impediment), i myrkanter, eller i bratt og utilgjengelig terreng der hogstpåvirkningen historisk har vært begrenset. I landskap nær byer og tettsteder kan de mangle helt.
Det er de sølvfargede døde stammene etter saktevoksende furutrær med mye kjerneved, som kalles kelo-gadd. Kelo-gadd varierer fra grove «sølvspir» etter omfangsrike furuer, til smale «staur» på 5-10 cm etter småvokste trær. Uansett omfang kjennetegnes de av en hard overflate, som gjør at de står lenge og bruker lang tid på å brytes ned. Den lange levetiden gjør slike kelo-gadd til svært stabile substrat over tid og har dermed en rekke spesialiserte lavarter knyttet til seg. Noen lavarter er «raske på labben» og koloniserer gadden få år etter barken har falt av, andre venter tålmodig på tur i flere hundre år til gadden er værslitt og oppsprukket før de koloniserer substratet. Noen trives på den harde og tørre solsiden midt på stammen, andre i mørke litt fuktigere hulrom ned mot bakken, og noen midt i mellom. Slik utgjør skogens sølv et «hotspot-substrat» for lav, både i et øyeblikksbilde, og over tid.
Med lupe på sølvet
Dette rike mangfoldet på kelo-gadd er overraskende lite studert, og sannsynligheten for å gjøre spennende funn er høy. Furu finnes i hele landet, og vi kan derfor også forvente at artsmangfoldet av lav på død ved varierer mellom ulike geografiske gradienter. For eksempel mellom ulike høyder over havet og mellom kyst- og innlandsklima. For å finne ut mer om artsmangfoldet på dette spennende substratet arrangerte Biofokus i 2023 og 2025 workshop om lav på kelo-gadd, der bl.a. laveksperten Einar Timdal ved Naturhistorisk museum (Universitetet i Oslo) bidro. I forbindelse med workshopen ble mange ulike kjente arter samlet, men også mange interessante funn som det var vanskelig å sette navn på der og da. Flere av disse spennende funnene ble videre analysert av Timdal og andre ved Naturhistorisk museum, bl.a. ble en stor mengde materiale sendt til DNA-sekvensering. I den sammenheng ble det bekreftet flere spennende funn, blant annet en ny fokklav (Ophioparma rubricosa) for Norge.
I 2024 var det også et spesielt fokus på moser på grove kelo-læger av furu. Utrolig nok dukket det opp en ny art for Norge også i det arbeidet, der mosen med det småaggressive navnet keloglefsemose (Cephalozia macounii) ble funnet ny for Norge.
«Kelokorkje» ny for Europa
Sist i rekken av spennende nyoppdagelser er altså funn av laven "kelokorkje" - Ochrolechia pseudopallescens - ny for Europa. Ikke overraskende ble den først oppdaget på kelo-gadd i Follsjå-landskapet i Notodden under prosjektet i 2023. Follsjå-landskapet utmerker seg med et svært rikt artsmangfold tilknyttet gammel brannpåvirket furunaturskog i lavlandet og viser seg å være en «gullgruve» for både sjeldne arter og uoppdagede arter. Søk etter arten har pågått også i 2025 og 2026 med viktige bidrag fra biolog Erlend Grinderud og flere i Biofokus, som har ført til flere funn i Follsjå-landskapet og ett funn i tilgrensende skog i Kongsberg. Videre har Biofokus ved Morgan Amundsen påvist arten i Drangedal i løpet av 2026.
Felles for alle funnene er forekomster på kelo-gadd i brannpåvirkede skoger i lavlandet. Kunnskapen om arten er likevel ennå sparsom, men viser dette seg å være en eksklusiv kelo-art, som samtidig er knyttet til slike elementer lavlandet, er den veldig interessant i forvaltningssammenheng. Dette understrekes ved at furunaturskog med eldgamle kelo-substrater er svært sjeldent i lavlandet i hele Europa.
Er «Kelokorkje» + skogbrann = sant?
«Kelokorkje» er allerede kjent fra Nord-Amerika, der den også er sterkt knyttet til furuskog og furutrær, med funn på både naken ved og på bark. Arten er også kjent fra andre substrat, også løvtrær. Den truede furuskogtypen «Atlantic Coastal Pine Barrens» på østkysten fremheves som viktig for arten. Selv om denne skogtypen ligger nær kysten, er sommerklimaet tørt og varmt, noe som har dannet grunnlag for tallrike skogbranner i årenes løp. Disse brannene har formet skogtypen og vært en viktig økologisk faktor. Hyppige historiske skogbranner preger også de norske lokalitetene med funn av «kelokorkje», som er en interessant økologisk likhet. På begge sider av Atlanteren er brannbekjempelse i moderne tid et stort problem for det branntilpassede artsmangfoldet og furuskogene som helhet. En kan derfor anta at «kelokorkje», som de fleste andre arter i furuskogen, på en eller annen måte er tilpasset til og profiterer på skogbrann, enten direkte eller indirekte. Og dermed er en art som vil dra nytte av kontrollert skogbrann som skjøtselstiltak. For å treffe godt med slike skjøtselstiltak trenger vi mer kunnskap om artens «gjøren og laden», så vi oppfordrer alle lav-entusiaster til å gjøre seg kjent med «kelokorkja» og komme seg ut til nærmeste furunaturskog på jakt etter den. Det er som dere skjønner fremdeles mange uoppdagede hemmeligheter gjemt i naturskogen, så hvem vet hva dere finner. God tur!
Bildene er fra Tovestul, Follsjå-landskapet, Notodden
For mer informasjon se:
nhm2.uio.no/botanisk/lav/Graphis/38_7/GS_38_147.pdf
biofokus.no/skogens-solv-er-gull-for-artsmangfoldet/
biofokus.no/hils-pa-en-ny-fokklav-for-norge-ophioparma-rubricosa/
blogg.forskning.no/blogg-bevaringsbiologene/ny-mose-funnet-pa-eldgamle-furutraer/2540821
biofokus.no/nordisk-kjerneregion-for-brannpavirket-furunaturskog/
biofokus.no/mangfold-i-brannpavirket-furuskog/
1 CommentsKommenter på Facebook
Torbjørn Høitomt er nå godt i gang med feltarbeidet i forbindelse med sitt nærings-PhD-prosjekt, et prosjekt som er et samarbeid mellom Biofokus og Universitet i Oslo.
@stiftelsen_biofokus
Stiftelsen Biofokus (@stiftelsen_biofokus) • Instagram photos and videos
www.instagram.com
En ny rapport viser at kunnskapsgrunnlaget som skognæringen leverer er skandaløst svakt. Mest alvorlig er avsløringen av storskala og systematisk underslag av åpenbare miljøverdier som etter metoden skulle vært fanget opp. Naturen er den store taperen. https://blogg.forskning.no/blogg-bevaringsbiologene/skognaeringens-miljokartlegginger-er-underslag-av-natur-i-praksis/2680403
Hvem er Biofokus
5 min
Verden står i en naturkrise og dette gjelder også Norge. Bevaringsbiologene i Biofokus har artskunnskap og bred økologisk forståelse. Dette gjør oss i stand til å dokumentere naturmangfoldet. Vi kan vurdere konsekvenser av planlagte tiltak og gi de som bestemmer over norsk natur gode forvaltningsråd. Grundig dokumentasjon av naturtyper og arter er nødvendig for en ansvarlig forvaltning av naturen. Uten et godt kunnskapsgrunnlag vet vi ikke hva vi har, eller hva vi mister.